Et barn kan være umotivert på grunn av ulike årsaker, slik vi så i forrige artikkel. La oss se nærmere på disse omstendighetene og hvordan vi skal håndtere den beste løsningen. Noe må være veldig klart, når dette faktum er installert, er det bare symptomet på at noe skjer. Å være våken er den beste hjelpen vi kan gi ut i begynnelsen.
Rundt 7 eller 8 år blir barn klar over hvem de er og stedet de opptar i familien, vennekretsen og skolen. De har en tendens til å bli kritiske til seg selv og andre, og over-krevende kan få dem til å føle seg ute av stand til å oppnå umulige idealer, noe som kan føre til føler seg umotivert. Lavere skoleprestasjoner, henger etter klassen, takler visse fag med større vanskeligheter, etc. Det kan tenke negativt på "Jeg er ikke god til dette eller det" vises i hodet ditt og automatisk, avvisning av alt som antyder innsats, studier eller mål er ubehagelig, og de foretrekker å bruke "Hvorfor, hvis ikke? er det bra for noe? » før et "jeg kan."
Så er det motsatt side, det barn med høy kapasitet intellektuelle som først kjeder seg i klassen fordi han blir tatt i betraktning sammen med gruppen og senere utvikler en tydelig apati overfor skolen, en følelse generert av feiljusteringen han føler seg utsatt for.
Endelig finner vi et like urovekkende tilfelle av barn der det oppstår en demotivasjon uten en tilsynelatende årsak, men hvor det oppdages overdreven overbeskyttelse, velvære og konsesjon av innfall. De har og får alt, gjør godt eller vondt, prøv eller ikke, så det er lettere for dem å innta stillingen som latskap og mangel på entusiasme bare fordi de mangler insentiver til å stimulere dem.
Som vi kan se, finn ut (noen ganger kompliserte) årsaken til demotivasjonen av et barn Det er måten å adoptere, sammen med passende fagperson, foreldre og lærere, den mest hensiktsmessige løsningen.